Funkiser BETA

I fjor høst på denne tida overvåket jeg med flere i NFU vår facebook-kampanje Dag Olav skal ha tomten døgnet rundt. I går kveld skulle jeg få overnatte i leiligheten til Dag Olav Stensland. Men jeg ble kastet ut av Stavanger kommune.

Jeg har sett fram til denne overnattingen en god stund. Etter mange timers arbeid for at Dag Olav skal få sin rettmessige tomt og få bygge sitt eget hjem som han eier, skulle det bli spennende å få bo i leiligheten han ikke har trivdes i og skal flytte fra.

Dag Olav var på tur denne helga og jeg ble plukket opp av foreldrene hans i Stavanger sentrum. De kom fra grunnmurstøping på tomta Dag Olav endelig har fått fra kommunen. Jeg fikk se hvor den flotte tomta ligger og hvor langt utbyggingen var kommet.

Så bar det til Rektor Oldensgate boligtilbud for utviklingshemmede der Dag Olav leier leilighet. Jeg har på forhånd lurt på hvordan det ville være der. Hvor institusjonsprega ville det være? For det første er det mange leiligheter. Dag Olav har inngang til leiligheten sin i en gang med to andre. Dørene til disse leilighetene sto åpne!

Foreldrene viser meg inn og rundt i leiligheten. Jeg får nøkkelen til ytterdøra på huset. Leiligheten er det ikke nøkkel til. I gangen ute hilser jeg på en av tjenesteyterne.

Jeg drar en tur på butikken, kommer tilbake og breier meg utover med mat, klær og tekniske duppedingser slik jeg pleier når jeg er på reise.

Jeg tror det går en time fra jeg kommer til det ringer på leiligheten og en ukjent tjenesteyter kommer inn. Uinvitert.
- Hvor er foreldrene til Dag Olav?
- De er vel hjemme hos seg, svarer jeg.
- Vi har snakket med vår leder og han sier du ikke får overnatte her
- Dette er vel leiligheten til Dag Olav. Han kan vel velge om noen vil overnatte, spør jeg.
- Nå er det slik lederen har sagt at det er, sier tjenesteyteren.
- Da synes jeg dere ringer til Dag Olavs foreldre, sier jeg.
Det virker som hun oppfatter det og går.

Hva gjør jeg nå, lurer jeg på. Jeg avventer og fortsetter som om ikke noe er forandret, beslutter jeg. Setter på første episode av Game of Thrones på Macen min, koser meg med nøtter og kaffe.

Det går en time. Så plinger det på igjen og inn kommer tjenesteyteren fra i stad. Nå med en annen tjenesteyter i bakgrunnen. Jeg møter dem i døra.

- Har du snakket med dem, spør tjenesteyteren.
- Nei, jeg sa dere skulle kontakte dem.
- Å, da misforsto jeg, sier hun.
- Dere må snakke med dem om dette, sier jeg.
Det godtar de og gjentar beskjed om at jeg ikke kan overnatte.

Jeg lukker igjen, men ikke lenge etterpå meddeler de at foreldrene til Dag Olav er kontaktet og budskapet om hva ledelsen har befalt gjentas.

Dermed må foreldrene til Dag Olav komme å hente meg. Men jeg rakk å bake et lavkarbobrød før kommunen kastet meg ut. Det skal jeg ha.

Hva sitter jeg igjen med? En ubehagelig følelse. Jeg kjenner jeg er oppgitt. Over et vesen som har vist sitt sanne ansikt igjen.
Dag Olav leier en kommunal leilighet. Han har en leiekontrakt som gir ham bruksrett.
Men dette driter ledelse og tjenesteytere i. De mener han bor på institusjon og at de har rett til å diktere hvem som bruker leiligheten hans. Jeg blir skremt. Jeg lurer fælt på hvilken refleksjon om en overnattingsgjest som fikk en eller flere tjenesteytere til å måtte sjekke ut dette med lederen. Det er så trist med slike uselvstendige og ukloke tjenesteytere.
Enda mer trist er det at en leder for tjenester til utviklingshemmede ikke har filla peiling på rettighetene en har etter husleieloven.

Det er et paradoks at jeg hadde bestemt meg for å gjøre oppholdet i Dag Olavs leilighet spesielt ved å lese utvalgte avsnitt av Min kamp 5 av Karl Ove Knausgård der han skriver om at han arbeider med utviklingshemmede. Det orker jeg virkelig ikke nå.